Med dyrene til jeg dør
Eva Bromée er yrkesjeger. Født inn i jaktens verden med dyrene som sine nærmeste venner. Selv om hun er en fremgangsrik jeger som har trent opp jakthunder til SM-klasse, er det en tøff patriarkalsk kultur å jobbe i. Men Eva er ikke redd for å si hva hun mener. «Du burde kalle artikkelen ‘Kvinnen som hater menn, men som elsker dyr’», ler hun.
Det siste stykket fra Sorsele føles uendelig langt, men vi er likevel «straks fremme». Det sier noe om oppfatningen av avstander så langt nord. Den rette landeveien har få variasjoner, men lives opp av den stormfulle Vindelälven. Elven som Evert Taube i alle år kjempet for at skulle fortsette å få bruse mellom fjell, gran og furu.
Eva
Det er skumring i Ammarnäs. Eva beveger seg rundt på gårdsplassen, og hundene løper rundt, ivrige over den fremmede bilen som er på vei. Hun hilser raskt.
«Jeg er straks ferdig, må bare sørge for å få inn elgen i garasjen.»
Hun løfter av en halv elgkropp fra lasteplanet som er mye større enn henne selv. Det er nok maks av hva hun klarer å løfte, men det ser ikke ut til å bekymre henne. På tomta ligger det rester fra reinsdyrslakten til tørk. Horn, skinn og benpiper er pent sortert.
Eva bruker en kamuflasjefarget anorakk, og den er sikkert tre størrelser for stor for henne. «Det er greit å kunne stikke en hund inn under jakka hvis det trengs ute på fjellet.» Hun har tydelige, mørke ansiktstrekk og naturen har etterlatt sine spor i det bustete, blondstripete håret.
Eva er oppvokst på en gård i Klövsjö i Jämtland sammen med mamma, pappa og fem søstre. Det var aldri snakk om at døtrene skulle ha en form for barnepass, og dagene ble tilbrakt ute i skogen sammen med pappa Arne, som også var yrkesjeger.
«Vi var nok en ganske annerledes familie. En gang studerte psykoanalytikeren Rigmor Robert oss i en periode, og hun mente at vi nesten hadde en dyrelignende oppdragelse. Hun sammenlignet familien vår med bavianer.»
Da Eva skulle begynne på skolen, ble hun litt av en outsider.
«Jeg hadde ikke så mye sosiale ferdigheter. Blant annet fulgte alltid en av pappas hunder, Banna, meg til skolen. Så løp hun hjem selv, og kom tilbake og hentet meg da skoledagen var over.»
Jakttreningen startet tidlig. Pappa Arne kjøpte en skytesimulator hjem for at hun skulle kunne øve seg på å skyte.
«Det endte med at hvert eneste mannfolk som kom hjem til oss ville utfordre meg, men jeg vant alltid. Det ble nesten et show.»
Hun ler, og det merkes at det er et minne som varmer.
«Jeg følger jo ikke normen for hvordan du skal være, og det kan være slitsomt for enkelte at jeg ikke passer inn i en kategori. Men det har jeg lært meg ikke å bry meg om.»
Eva og søstrene hennes ble oppdratt under mottoet om at du kan alt, men du må klare det selv.
«Det var ganske slitsomt, for vi måtte gjøre alt selv. Samtidig er det grunnen til at jeg er den jeg er i dag, og ellers hadde jeg nok aldri holdt ut i denne mannsdominerte bransjen. Jeg følger jo ikke normen for hvordan du skal være, og det kan være slitsomt for enkelte at jeg ikke passer inn i en kategori. Men det har jeg lært meg ikke å bry meg om.»
Hun viser frem det nye nummeret av et kjent jaktmagasin.
«Se her, for eksempel, vi må nok vente i 100 år til før det er en kvinne alene på omslaget.»
Hundene
«Jeg ser det litt som en ære få å gå ved siden av hundene gjennom livet, men dessverre er det så kort tid av livet mitt som hver hund får være med. Hadde jeg hatt muligheten til å gi dem noen år av livet mitt, ville jeg gjort det. Utvilsomt.»
Pappa Arne var ikke bare yrkesjeger, men drev også en fremgangsrik hundekennel med jämthunder hjemme på gården. For fem uker siden ble Evas første eget valpekull med jämthunder født. Hundene betyr alt, og de er ikke bare arbeidskolleger, men også hennes følgesvenner gjennom livet.
«Jeg ser det litt som en ære få å gå ved siden av hundene gjennom livet, men dessverre er det så kort tid av livet mitt som hver hund får være med. Hadde jeg hatt muligheten til å gi dem noen år av livet mitt, ville jeg gjort det. Utvilsomt.»
Stemmen brister når hun forteller om fuglehunden Minn som døde for noen år siden.
«Ulempen med å stå så nær dyrene er at hjertet mitt knuses når det skjer noe med dem.»
Hun tørker en tåre fra kinnet, og det legger seg en strime av smuss fra hånden.
I fjor midt under elgjakten holdt det på å gå skikkelig galt. Hun jaktet med en lånt hund og hadde nettopp skutt en elg som havnet på tvers over en elv med sterke strømmer. Helt instinktivt løp hunden bort til elgen og falt i det brusende vannet.
«Det var ikke annet for meg å gjøre enn å hoppe uti og redde hunden. Til slutt fikk jeg tak i halsbåndet med den ene hånden og i noen overhengende greiner med den andre, slik at jeg kunne trekke meg opp. Etterpå tenkte jeg: Ja, jeg er altså villig til å ofre mitt eget liv for hunden. Da vet jeg det.»
Mobilen ringer, og det utveksles noen få ord før samtalen avsluttes med et kort «OK, jeg kommer i morgen». Et av reinsdyrene har rømt over til nabobyen.
Reinslakten
Det er tidlig høst, men fjellbjørkene har allerede begynt å kle av seg. Luften er frisk, og det kommer varm røyk ut av munnen fra både mennesker og dyr. Varmen stråler ut fra nyflådde reinsdyr, og de henger overalt som om døden snuser oss i nakken fra alle kanter.
Det er mye folk på plass til årets reinslakt. Alle har sin oppgave. Små barn hopper rundt blant blodpytter som om det var vann. Hunder leker med avskårne reinsdyrhaler. En gammel kvinne koker kaffe på bålet. Det er en merkelig stillhet i området.
Alle vet at det er Eva som kommer for å ta seg av det rømte reinsdyret. Men ingen sier noe. Reinsdyrene beveger seg som i en karusell inne i innhegningen. De løper rundt i ring, helt uvitende om at livet snart er over. Mennene bytter på å kaste lasso og fange reinsdyrene sine, den ene dyktigere enn den andre. Hierarkien dem imellom merkes på en måte i kastene.
Eva går målrettet inn gjennom porten, og snart ligger tauet rundt hornene. Etter en slags drakamp er reinsdyret ute av innhengningen. Avlivningen går fort, et skudd med boltepistolen i pannen og så faller den tungt ned mot bakken.
«Det er vanskelig for yngre jenter å våge å gjøre ting hvis de ikke ser oss andre kvinner gjøre det.»
Eva tar kommandoen over slaktingen. Dette har hun gjort siden hun var liten, og det merkes tydelig i hennes naturlige og metodiske måte å håndtere dyret og kniven på. Trinn for trinn med sikre bevegelser. Slaktingen faller som regel på mennene, for slik har det alltid vært. Men ikke nå.
En jente i starten av tenårene forteller lavmælt at hun vil lære seg å slakte. Eva tar henne godt imot og går pedagogisk gjennom hvert steg når hun håndterer dyret sitt.
«Det er vanskelig for yngre jenter å våge å gjøre ting hvis de ikke ser oss andre kvinner gjøre det.»
I bilen hjem slurpes det halvlunken kokekaffe, men ellers er det stille. Det merkes at alle er slitne etter dagen.
«Jeg vil jo ikke at dyrene skal lide. Men jeg vil heller være der til slutt og sørge for at alt går som det skal. Dødsøyeblikket kan være veldig slitsomt, hvem er jeg til å bestemme at dette dyret skal dø. Men så lenge det går riktig for seg, er det greit. Jeg tenker på det sitatet fra filmen Back To Cold Mountain der en gammel kvinne sitter og klapper favorittgeiten sin før den skal slaktes: ‘I’ve learned a person can pretty much survive of a goat. A goat gives you company, and milk, and cheese… and when you need it, good meat.’ Det er akkurat slik jeg føler det.»
Vi kjører videre hjemover i stillhet.
Text & images by Linda Svensson, Lundhags.
