Hvis du spør Eva hvorfor hun tok jegerprøven, ler hun. Da hun vokste opp i Klövsjö i Jämtland, tenkte hun aldri at det var et valg. Det var en selvfølge, det var aldri et spørsmål om hun ville jakte eller ikke. Det var bare et spørsmål om når hun skulle begynne. Og ikke overraskende begynte Eva i ganske ung alder.

Hun var med på sin første jakt da hun var åtte år. På den tiden var hun allerede kjent med skogen og fjellet, og hvordan tilbrede rype og lage bål. Som 13-åring veiledet hun sin første gruppe på rypejakt. Hun likte godt høstmorgenene når alt var stille og kunne se dampen komme ut av munnen når hun pustet. Kjenne den høye pulsen når noe beveget seg i øyekroken. Hundene ved sin side. 

I dag jobber Eva som jaktguide og hundetrener. Hun følger årstidene, hun bor i nærheten av naturen, er ute oftere enn inne og de fire hundene hennes betyr alt for henne. Og når Eva sier "alt", mener hun faktisk alt.

- Hundene er det viktigste jeg har. Jeg kunne ofret høyre hånd for hundene mine. Det er sannsynligvis fordi jeg vokste opp med hunder. Jeg følger dem, og de følger meg. De stiller opp for meg og jeg stiller opp for dem. De er ikke bare arbeidskolleger - de er også livsledsagere. Hvis jeg måtte velge mellom hundene og partneren min, velger jeg hundene.

- Den typen samhandling du har med hunder, når du jobber mot et felles mål, da blir vi et team. Sammensveiset. Man lærer seg å kjenne hverandre så godt. Alle hunder er forskjellige individer, og du lærer å kjenne deres dårlige og gode sider. Akkurat som mennesker, har de gode og dårlige sider. Jeg tror hundene har lært mine dårlige og gode sider også. De vet alltid når jeg kommer til å bli sint. 

Å si at Eva bor nær naturen er nesten en underdrivelse. Om våren brukes mesteparten av tiden til å trene hundene. Det er ekstremt viktig med god fysikk for jakthunder. Men bare trening før jaktsesongen er ikke nok, de må holdes i form året rundt.

På vinterstid blir det mye ski med dem. Om sommeren blir det felttrening og fiske. Når høsten starter, blir det selvfølgelig mest jakt. Hele året er hundene i fokus. De er alltid der. Og slik har det vært siden Eva ble født. På familiens kennel var det over 20 hunder, og Eva ble selvfølgelig påvirket av dette. Det beste hun visste var da hun fikk henge med pappa og hundene ute på fjellet.

- Jeg syntes skolen var et slit. Jeg satt bare der og ventet til klokka skulle ringe, og dagen skulle være slutt. Jeg klaget ofte på at jeg ikke fikk gå nok med hundene, så noen ganger ventet pappa på meg på ettermiddagen. Utstyret lå alltid klart hjemme. Skoene. Skiene. Jakke. Caps. Det som var nødvendig for dagen. Jeg skyndte meg alltid hjem fra skolen.

- Disse barndomsminnene kommer når sesongene endrer seg. For eksempel når jeg trener hundene, husker jeg hvordan jeg gjorde det som barn. Det var utrolig nytte å lære som ung. Da trodde jeg ikke at det var så spesielt, men det ser jeg verdien av i dag.

Dette levesettet har Eva tatt med seg inn i voksen alder også. Men i dag er det hundene som venter på Eva og blir med til fjellet. I dag pakker hun lunsjposen selv og finner selv frem alt av utstyr. 

Eva har aldri valgt sin livsstil. Den valgte henne. Riktignok har hun måtte jobbe i andre jobber på vinteren i kortere perioder. 

- I byen følte jeg meg som en fugl i bur. Jeg er ikke laget for å være fanget. Jeg må være nær hundene, jakte og fiske. Men det har sine ulemper. Å jobbe med lidenskapen sin kan være vanskelig. Når jeg bare vil ut, kan det hende jeg må gjøre noe helt annet. Selv om jeg er glad for at jeg har friheten til å jobbe med det jeg elsker, avslutter hun.