Det iser innenfor kragen. Kulden biter seg fast og gjør at du blir kald inn til margen. Jeg tar på meg hanskene igjen etter å ha knyttet lua fast mens den harde fjellvinden fyker, og jeg gleder meg over at dette ikke er arbeidsplassen min, annet enn i noen få uker årlig. For reindriftsutøveren er det arbeidssted – hver dag, uansett kulde og (u)vær.

Ola lirker av sidedekselet på scooteren, som snart har gått 3000 mil. Det ser ut til å være noe galt nå igjen. Hva det er, orker jeg ikke engang å tenke på, og jeg kikker heller utover Vindelfjellets hvite vidder mens han banker med den store kniven mot det jeg antar er en startmotor. Vinden pisker i ansiktet, og hvert snøfnugg føles som spiker i ansiktet i snøstormen.

Når han endelig får i gang scooteren, kan vi kjøre de seks milene til der hvor reinsdyra er. Selve jobben begynner først når vi er på plass.

...

«JAHKI II LEAT JAGI VIELLJA» Det ene året er ikke den andres bror / det ene året er ikke det andre likt

 

 

«Det kommer til å bli en lang dag, bare så du vet», sier han. Jeg vet at det også kan innebære at de må passe reinsdyra døgnet rundt for ikke å miste dem i skogen. Det er november, og nå voktes reinsdyra. Senere skal flokken flyttes til vinterbeiter.

En vintergruppe i Grans Sameby kan bestå av to reinsdyrutøvere og dyra deres. I år skal denne siidá/vintergruppa til beitelandet ved Slipesteinsjøen. Før var det mange gamle lavskoger å ta reinsdyra til, da det var is på bakken. I fjor var de i Sorsele, for beitet ned mot kysten var så dårlig at de måtte bidra med høy og pellets.

Støttefôring har blitt en vond nødvendighet om vinteren. Det er vanligere nå som vintrene ser ut som de gjør, med krympende beitemarker, skogbruk, utnyttelse og klimaendringer. Regner det midt på vinteren, og blir det lange varmeperioder og store værforandringer, legger isen seg som en dyne over reinsdyrets føde og låser det fast.

Å fôre er likevel ikke holdbart i lengden, men om det ikke er nok beite, eller hvis det blir en dårlig beitevinter, må reindriftutøverne hjelpe dyra med fôr.

Den ene dagen er aldri den andre lik. Å følge reinsdyret i årstidene er noe som er en selvfølge for reindriftsutøveren, som brenner og lever for dyra sine. Å leve et liv med dyr er noe som kan være utrolig krevende, men også veldig givende når belønningen for alt slitet kommer.

Da jeg bestemte meg for å skildre livet til en reindriftsutøver gjennom et år, spurte jeg om favorittmåneden hans. Da svarte han umiddelbart og uten tvil «november», noe som for meg er ubegripelig, siden jeg mener at det er en av de tunge og mørke vintermånedene. November er favorittmåneden hans, for da får han se reinen i godt humør før den lange vinteren – der de fleste dagene går ut på å kun se kantspor.

I november er han tett på flokken 24 timer i døgnet. «Et beitende reinsdyr på fjellet er det fineste som finnes. Reinsdyret er sterkest og finest da», sier han og øynene lyser opp.

For reindriftsutøveren har det blitt en vane å ikke ha en eneste fridag om vinteren. Noen netter er det nødvendig å vokte reinsdyra også om natten for ikke å miste kontrollen på flokken.

«Et beitende reinsdyr på fjellet i november er det fineste som finnes. Reinsdyret er som sterkest da»

 

Hun ser på ham med sine snille øyne, den kloke simla som alltid er først og leder veien videre. Hun som alltid kommer først frem til ham. Hun har fått en stor, fin kalv i år, en «lamskogirját» med store, kontrastrike flekker. Belønningen for alt slitet, belønningen for den lange vinteren og de harde arbeidsdagene.

Han trekker hånden sin gjennom kalvens myke pels og hvisker til henne: «Du er hjemme nå.» Duften av sommer kommer inn med fjellvinden. Ny start, nytt år.

...

giđđa, giđđageassi
MAI–JUNI: KALVENE FØDES

Reindriftsåret starter i mai når kalvene fødes. Dagene er mildere, snøen smelter og beitet blir lett tilgjengelig. Simlene vender vanligvis tilbake til samme område der de selv ble født, for å føde kalvene. Ei simle er drektig i ca. 225 dager. En kalv kan stå på bena, die og følge moren rett etter at den er født. Reindriftsutøveren holder seg i nærheten for å holde oppsikt med flokken i denne svært følsomme tiden. Forstyrrelser, som rovdyr eller scootertrafikk, kan føre til at kalven blir forlatt og dør. Simla trenger ro til å stelle kalven.

Reinsdyrene beiter på forsommeren i bjørkeskoger, daler og våtmarker der beitet er frodig. Et godt beite er viktig for at reinsdyra skal kunne hente seg inn igjen etter vinteren. Kalvene dier fra begynnelsen, men gresser snart og vokser fort.

...

geassi, čakčageassi
JULI–AUGUST: KALVEMERKING OG SOMMERARBEID

 

Myggen og varmen driver reinsdyra vestover. Etter sankthans er det tid for kalvemerking og samling. Familien og mange slektninger følger med reinsdyra på sommerferien. Det er en populær hendelse i løpet av reindriftsåret. Da er det lyst døgnet rundt, og reinsdyra styrer døgnrytmen.

Flere ganger i kalvemerkingstiden samles reinsdyra ved hjelp av hunder og terrengkjøretøy, og drives til noen av samebyens områder i nærheten. Som regel foregår kalvemerkingen om natta. Det er lyst takket være midnattssolen, og kjøligere enn om dagen. Det sliter mindre på reinsdyra.

Etter 6–8 timer må flokken slippes ut for å beite og hvile. Alle reinsdyr eies av noen. Et unikt øremerke viser hvem som er eieren. Alle kalver er merket med samme merke som simla, slik at kalven også tilhører samme eier. Etter sommerens siste kalvemerking kan reinsdyra gresse fritt og spise seg opp før høsten og slakten.

...

čakča
SEPTEMBER: SLAKT OG JAKT

I begynnelsen av september må reindriftsutøverne samle alle reinsdyra igjen før slakten. Reinsdyrflokken drives til slaktegjerdet på Björkfjäll. Reinsdyrbukkene har vokst betydelig. Det er på høy tid å slakte dem før brunsten begynner.

Størstedelen av inntekten til en reindriftsutøver kommer fra salg av kjøtt i forbindelse med slakting. Slakten er en tung jobb. Hele reinsdyrflokken må gjennomgås systematisk. De kraftige bukkene fanges opp og trekkes bort til slakteplassen. Slakterier og veterinærer er på plass for å kontrollere og inspisere reinsdyra. En del av kjøttet blir mat til reindriftsutøverens familie for resten av året. For barna er det naturlig å være med og se hvor kjøttet kommer fra.

...

čakčadálvi
OKTOBER: GJETING OG HØSTSAMLING

 

 

På slutten av høsten skal samebyens hele reinsdyrflokk samles for deretter å deles opp i mindre vinterbeitegrupper. Beitet forringes når snøen legger seg. Så snart snøen faller, begynner reindriftsutøverne å vokte kantene og deretter samle reinsdyra.

Skillingen starter i perioden oktober–desember. Vinteren er lang og krevende. En våt forvinter, med snø som smelter og fryser, gir et tykt isdekke på bakken som 'låser' beitet. I en god vinter er det ikke noe problem for reinsdyra å komme til beitet. En god beitevinter er snøen tørr og kald, og snødekket må heller ikke være for dypt. Da går det mer energi for reinsdyret å grave seg ned til bakken.

...

čakčadálvi
NOVEMBER: GJETING OG SKILLING

Hver reindriftsutøver sorterer ut dyra sine fra flokken og flytter dem til vinterbeiteområdet. Det tar flere dager. Hvis de naturlige flytteveiene blir ødelagt av bilveier, avskjæringer, gruver og vannkraftmagasiner, må reinsdyra transporteres ned med lastebil.

Om og om igjen fylles «silen» med reinsdyr som fordeles på ulike «kammer», som er innhegninger. En skillegjerde ser ut som en blomst med blomsterblader. Ved skumring startes aggregatet og lamper tennes. Dagene er korte, men arbeidet må gjøres ferdig. Når hele flokken i landsbyen er delt opp i mindre, kan flyttingen til vinterbeitelandet begynne.

Fjellsamebyenes vinterbeiteområder ligger i skogslandet. Skogssamebyene og konsesjonssamebyene har alltid reinsdyra sine i skogslandet. Også skogrein flyttes mellom ulike steder avhengig av årstid og beiteforhold.

...

dálvi, giđđadálvi
DESEMBER–APRIL: VINTERBEITE I SKOGEN

 

 

Vinteren er den mest kritiske årstiden i reindriftsåret. Et godt vinterarbeid er nødvendig for at reinsdyra skal overleve. Hvis beitet ikke er tilstrekkelig, må reinsdyra hjelpefôres med pellets og høy. Når reinsdyra slutter å grave i snøen og begynner å vandre rundt, betyr det at de ikke kommer til den laven som finnes under snødekket. Når de blir utmattet, orker de ikke å grave. Da må reinsdyra flyttes til andre marker eller hjelpefôres.

Lavskogene, som tidligere fungerte som reservebeite, reduseres i antall på grunn av skogbruk og miljøødeleggelse. Reindriftsutøverne holder kanten hver dag, og kjører scootere rundt reinsdyra på skogslandet for å sikre at de er der de skal være. Utøverne flytter dem rundt når beitet blir gravd opp og tar slutt. Reindriftsutøverne vokter også for rovdyr.

...

giđđadálvi, giđđa
APRIL–MAI: VÅRFLYTT

I slutten av april kan reinsdyra flyttes opp på fjellet igjen. Den lange vårflyttingen på 36 mil er krevende for både reinsdyr, utøvere og hunder. Reindriftsutøverne flytter noen mil av gangen med flokken, 1–3 mil per dag, og flyttingen tilpasses dyras ork og velvære. Hver natt stenges dyra inn i en innhegning over natten og fôres med høy og pellets før neste flytteetappe fra skogen til fjellet.

Drektige simler må beskyttes når de har nådd fjellet, siden de kan miste kalvene hvis de blir stresset. Derfor er det nødvendig med scooterforbud i fjellet i den følsomme tiden. Så fort de når opp fra skogslandet med reinsdyra til barflekker med friskt vårbeite, begynner reinsdyra å få ny fart og energi.

Reindriftsutøverne kan puste litt ut, vinteren er over og snart venter nye kalver og det nye reindriftsåret.

Les mer om Eva Bromée her!